Forbildekorrekt landskap rundt Orkla-broa

Vi hadde ikke bare til hensikt å bygge en nøyaktig 1:87 modell av Orkla bro. Landskapet rundt broa skulle også være i 1:87 av terrenget. I våre dager med supre kartressurser tilgjengelig på Internett, var det mulig å få tak i meget detaljert kartgrunnlag med høydekoter ned til 1 meter (=1,16 cm i 1:87). Nettstedet norgeskart.no gir oss dette. Ved hjelp av Photoshop og skjermdump av kart over området, skrevet ut i riktig målestokk og tapet sammen til en stor tegning:

1:87 kart over Orkla bro og terrenget rundt. De to lektene markerer ytterkantene av seksjonen dette skulle modelleres på. (16.8.22)

Hvordan skulle så dette overføres til terreng som fulgte kotene på kartet? Vi prøvde oss først med loddrettstående pappmaler med korrekt landskapskontur for et bestemt lengdesnitt på kartet. Dette beskrev vi på Facebook. Da fikk vi en tilbakemelding 13. august fra arkitekten og den emminente MJ-byggeren Knut Espen Kittelsen som skrev bl.a. følgende:

Dere er jo godt i gang med terrengbygging etter koter. Jeg har en metode jeg har brukt helt siden studietiden: På en 50 mm styrodurplate (xps) tegner jeg kotene overført fra et ark hvor kotene er printet i riktig skala. Langs kotene skjærer jeg med varmetråd eller kvivblad i stikksag. Så skyver jeg opp hvert element til riktig kotehøyde og limer med hvittlim. 

Dette rådet ble fulgt – omtrent til punkt og prikke. Vi byttet ut XPS-plater med isopor, av tre grunner: 1) ispor er lettere en XPS, 2) ispor lot seg skaffe på det aktuelle tidspunktet i tynnere plater (vi valgte 3 cm), 3) isopor er billigere, og 4) isopor er lettere å skjære i enn XPS pga mindre tetthett. Så brukte vi en vanlig tapetkniv med bladet trukket nesten helt ut og dette måtte/burde være helt skarpt. Varmetrådverktøyet vårt var dessuten nettopp røket, og vi fant ikke reservetråden.

Siden utgangspunktet var 3 cm tykke plater, kunne vi vel jukse litt å bygge landskapet i høyden i 1:100? Da ville vi benytte hver tredje kote. Men vi ville beholde mest mulig av dramatikken med dette juvet der den såkalte seilhøyden under broa er nominelt på 50 meter, og med 1:100 ville den bli litt mindre (50 cm) enn om vi holdt oss til det pinlig korrekte 1:87 som gir en seilhøyde på 57,4 cm. Men med et regneark lot det seg gjøre å velge ut de riktige kotehøydene slik at de gjennmsnittlig steg med 2,61 m i virkeligheten for hver 3 cm på modellen. Det betø i praksis at man noen steder valgte at neste kotehøyde som ble brukt vekslet mellom 2 og 3 meter fra den foregående.

Selve overføringen fra kart til isopor skjedde ved først å markere hvilken kotelinje som skulle brukes, og så la vi isoporplata under tegningen, og satte en litt grov syl gjennom passende mengde med punkter på koten slik at det ble et tydelig merke i isoporen under. Bildene nedenfor viser prosessen fra å stikke hull med syl til at et isporflak er ferdig formet.

Kotene vi skulle bruke ble markert med et nummer (0 = elvens overflate). Nå regnet vi litt feil i regnearket først (snudde rundt på brøken 1/87), slik at det ble sprang på 3 og 4 koter, i stedet for 2 og 3. De understrekne tallene er de korrigerte kotene vi brukte. Ved at sylen satte tydelig spor etter seg i tegningen, visste vi hele tiden hvor langt vi kommet og hva som var neste kote.
Tegningen ble så brettet til side slik at merkene i isoporen kom fram. Merkene ble forsterket med en tusjprikk. Deretter ble det trukket en jevn strek mellom prikkene. Det var da viktig at sylen ble brukt alle steder der kotelinjen skiftet retning.
Så var det bare å la kniven følge streken.
Her er 11 isoporlag bygget opp på broens nordside. Det ble angitt mål fra seksjonens midtlinje i horisontalretningen på flakene slik at de ble plassert riktig i forhold til hverandre. På bildet vises også en halvferdig «egentlig» bro som for demonstrasjonens skyld (det var styremøte den kvelden) ble plassert parallelt med den midlertidge broa. (23.8.22)
13. september var alle isopoflakene på plass. Når de var på plass kunne også sideplatene tilskjæres riktig (se bildet over som viser feil sideplate) siden konturen på sideplatene måtte styres av hvor isorflakene endte hen på kantene. Det ble ordnet ved at en plate (6 mm finér) i full høyde ble midlertidig festet til rammeverket, og så tok vi en tusj på innsiden og fulgte isoporkantene. Så ble plata tatt ned, skåret ut med stikksag, og montert tilbake igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.