Orkla bro med omgivelser er kommet ved utgangen av 2023 så langt at vi foreløpig anser denne delen av anlegget for tilstrekkelig fullført. Dette har være leders prosjekt helt og holdent. Det har tatt et drøyt år å bygge dette, men heller ikke mer. Broa og det nærmeste landskapet er tro kopi og i 1:87 av virkeligheten. Landskapet bakenfor ble laget slik at illusjonen om at Orkla kommer bakfra og renner mot oss bevares. Det har gjort at elva har fått litt krappere slyng enn i virkeligheten, og også steilere fjellsider. Deler av fjellskråningen er tatt ut av en landskapsseksjon som Hennig Larsen bygget for noen år siden, men som ikke kunne forbli på Vindheim stasjon som den på Nidarvollanlegget hadde sin plass. Disse flott utformede klippene ble skåret forsiktig ut og delt i to deler, som begge dermed levere videre langs Orkla litt inn i anlegget. Bildene nedenfor viser byggingen i november og desember.
Henning-berget er her øverst. Det hadde en solid ramme som gjorde at den kunne skrus fast i seksjonsbakkanten. Den nye landskapet måtte dermed bygges opp i mellomrommet mellom bunnen og Henning-berget. (8.11.23)
Mellomrommet og basis for landskapet forøvrig på dette partiet ble bygget opp med isopor og xps-plater vi hadde liggende. (12.11.23)
Partiet som stiger videre oppover ble dekket med pålimt avispapir for å jevne ut «trappetrinnene» litt. Mellomrommet under Henning-berget ble derimot påført sparkelmasse direkte, dels fordi trappetrinnene gav støtte for massen, dels fordi massen måtte ha en viss tykkelse for å kunne har nok å hugge i slik at det som fulgte under Henning-berget ble utformet på en måte slik at det nye og gamle gikk mest mulig i ett. Siden fjellsiden her er henimot loddrett måtte det mange lag sparkel til, og den måtte lages så fastt som mulig slik at den ikke bare siger ned. Sparkelen begynner å stivne etter en 20 minutters tid, selv om det heter seg at den bearbeidbar i 40 minutter. Den måtte imidlertid tørke i flere dager på grunn av tykkelsen, før jeg turde hugge løs på den. Undredal stavkirke tar seg godt ut i forgrunnen, bygget av Arne Heggeseth. I vår modellverden er det ikke noe problem at Sogn og Fjordane, og Trøndelag møtes så tett på hverandre. 🙂
Her er fjellhuggingen godt i gang. Jeg bruker helst treskjærerjern (arvet etter min far) og kniv for de mindre sprekkene. Alt som faller ned tar vi vare på, for det kommer godt med som steinurer senere. (21.11.23)
Det hele skulle ha en bakgrunn. Den er laget nedskrubar slik at det er mulig å komme til landskapet fra innsiden. LAndskskonturen måtte imidlertid males når bakgrunnen ikke stod inntil anlegget, med tatt ned. Dermed var det ikke så lett å se hvordan bagrunnslandskapet matchet med selve anlegget. Her er bakgrunnen montert opp. Den ser for så vidt grei ut, men jo mer jeg så på det, jo mer unaturlig ble det å tenke seg hvordan dalen fortsatte videre innover, også med tanke på hvordan landskapet faktisk er i virkeligheten der. (5.12.23). Bakgrunnen ble derfor tatt ned, og plassert på et fritt sted i lokalet for å kunne males helt på nytt. Bildene nedenfor viser hvordan den utviklingen skjedde. (10.12.23)
Meningen er at man skal forstå at elva kommer fra et dalføre som kommer fra venstre, det vil i virkeligheten si fra Kvikne og der riksvei. 3 går.
Dette landskapspartiet har mange tre, veldig mange trær. Samtidig er det et parti ved broa der det i virkeligheten er et hogsfelt, så hvorfor ikke gjenskape det, for dermed også å slippe noen trær på det området. Tresubbene er laget på enkleste og billigste vis: rundstogg av to tykkelse som er beiset brune og så kappet pent opp i 0,5 – 2 cm lange biter. Disse er limt med trelim rett på underlaget. Til sist er det strødd litt mer grønt på og også knuste høstblader, fra lønn blant annet. Noen enslige trær skal stå igjen, se nedenfor. (10.12.23)
Det som gjenstod på Orkla-avsnittet var selve elva. Bunnfargen. er sort, men med overgang mot lysebrunt i kantene. Det ble ordnet med tre pensler og to malingsbokser. Sort og lysebrunt ble påført, og straks etter ble en bred og fyldig pensel brukt til å jevnte mellomrommet ut. Det krever litt øvelse, men selve jobben er fort gjort. (12.12.23)
Til sist ble overflaten behandlet med acryll-pasta Kristal gel, som det heter, som tørker glassklar. Krusinger på vannet ble ordnet med å stampe en pensen opp og ned. Jeg brukte opp tuben, men har snere ansakffet mer for å legge på et lag til. (12.12.23)
Så da ble det hele slik:
